Høyres Nikolai Astrup angrep nylig i Dagsavisen Miljøpartiet De Grønnes miljø- og klimapolitikk som urealistisk. Mon det. Stadig flere innser at det er dagens politikk som er den urealistiske.

Drømmen om stø kurs og evig økonomisk vekst er i ferd med å briste.

Lenge har vi hatt en «realpolitikk» som er urealistisk i lengden, men som få har utfordret. Det blir som i eventyret om «Keiserens nye klær», hvor alle bekrefter Keiserens forfengelighet, inntil noen sier det som det er. Det gjør vi i Miljøpartiet De Grønne, og det vi sier er at vår grådighet har nådd et punkt hvor det ikke lenger er rasjonell egoisme. Vi sager over grenen vi sitter på.

«Alle» vet at det er riktig å øke Norges BNP, selv om det er et falskt mål på vekst som også stiger når det skjer ulykker og ødeleggelser, siden det måler omsetting og ikke verdiskaping. Vi har heller ikke blitt lykkeligere siden 60-70-tallet. Den materielle veksten forer først og fremst vår grådighet og ikke vår livskvalitet og livsglede. Vi har et økonomisk system som ikke er i folk flests interesse, men som vi har lært oss til å tro at er nødvendig.

At vi forbruker mer enn jorden produserer, at arter dør ut, grunnvann synker og områder blir forgiftet, blir ikke fanget opp av vårt økende BNP. Vi stjeler ressurser fra framtidige generasjoner, samtidig som det er de som sitter igjen med regningen. På grunn av oss får de dårligere forutsetninger enn vi har hatt. I tillegg forutsetter vår velstand utnyttelse av ressurser og folk i andre deler av verden. Vi får billigere produkter fordi vi godtar elendige arbeidsvilkår og ødeleggelse andre steder. På tross av enkelte skryteprosjekter så bidrar vi til å forsterke klimaproblemer og ressurstyveri globalt og overfor framtidige generasjoner. Mens oljefondet skulle bidra til å sikre vår framtid er det i stedet med på å undergrave den.

Den «realistiske» oljepolitikken baserer seg på at vi gir blaffen i klimamålene. Oljefeltene i Barentshavet vil ikke være lønnsomme hvis vi fulgte klimamålene, som forutsetter at oljen blir liggende. For tror vi at verdens rikeste stater skal la sine fossile reserver ligge for at Norge skal få utvinne sine? Eller at de fattigere landene vil det? Begge deler er like urealistisk, og det vet selvfølgelig både regjeringen og Høyre.

Vi har kommet til et punkt hvor det ikke går an å late som noe annet; vi kan ikke være med på illusjonspolitikken lenger. Klarer vi ikke å lage et verdenssamfunn som tar inn over seg de økologiske realitetene så blir andre uenigheter uinteressante. Derfor slutter folk fra alle tenkelige bakgrunner nå opp om De Grønne. Det er folk som har regnet seg som desillusjonerte, men som ser at nå skjer det endelig noe. De Grønne gir nytt håp om at en annen retning og framtid er mulig, en annen verden er mulig.

Selvfølgelig vil ikke resten av verden godta at vi øker vår overflod, mens de ikke kan øke sin. Og jorden kan ikke bære at alle har en livsstil som vår. De to blokkene står for omtrent det samme, fortsatt oljeutvinning og vekst i BNP, uten at de tar inn over seg umuligheten i dette. Da hjelper det lite at med fine målsettinger om natur- og miljøvern. Resultatet blir uansett stø kurs utfor stupet.

I likhet med Martin Luther King så har De Grønne en drøm. Den drømmen er i lengden det eneste realistiske. Den bygger på det beste av analyser av klima og miljø, samtidig som den hviler på en plattform av rettferdig fordeling og menneskerettigheter. Så Astrup, det er nok litt tidlig å bli lei av snakket om en grønn blokk. Den grønne ideologien handler om reell systemendring. Det handler ikke bare om en krangel om hvem som skal få mest når pengene fordeles, men mer grunnleggende; hvordan skape en verden både med rettferdig fordeling, og hvor jordens bæreevne tas som utgangspunkt. Uten å ha et globalt perspektiv og et hundreårsperspektiv, så skyver man bare problemene foran seg på. Dette begynner folk nå å innse og det blir begynnelsen på den norske våren